Selv om få selskaper i dag ser helt så firkantet på tingene, er det stadig driften og økonomien som ligger øverst i bevisstheten. Problemer med rettigheter og ansvar lengre nede i produksjonskjeden blir stadig sett på som andres ansvar, så lenge man selv lever opp til standarder, lover og rammeavtaler. CSR er fortsatt noe man selv kan velge til eller fra, i det omfang man selv mener er passende.
Men med vedtakelsen av FN’s retningslinjer for menneskerettigheter i 2011, er ‘the business of business’ nå også blitt ansvarlighet. Ikke alle virksomheter er kjent med hva slags ansvar de har.
En ny global maktfordeling
Det har historisk sett vært staten en virksomhet oppholder seg i sitt ansvar at virksomheten overholdt menneskerettigheter. Hierarkiet var, og er for så vidt fortsatt helt klart: Staten har hjemmel til å lage lover og utøve makt, og har derfor mulighet til å sanksjonere virksomheter som bryter loven.
Men med globalisering ble virksomhetsdrift global, mens mulighetene for å sanksjonere virksomheter for brudd forble nasjonale. Samtidig ble produksjon i stadig større grad flyttet til tredjeverdensland, der staten og nasjonale institusjoner i all hovedsak var svakere enn der arbeidsplassene kom fra.
Den globale maktfordelingen mellom virksomheter og nasjonalstater har også endret seg, i favør virksomhetene. Det har blitt mye vanskeligere å holde selskaper ansvarlige for menneskerettighetsbrudd i produksjonskjeden sin, og øvrige kontrollinstanser og interessenter som NGO’er fagbevegelser har i mange tilfeller hatt utilstrekkelig mulighet til å bevilge ordentlig beskyttelse for den enkelte arbeideren.
FNs veiledende prinsipper for forretnings- og menneskerettigheter
I 2011 vedtok FN et sett med retningslinjer som adresserte denne problemstillingen. Retningslinjene la opp til at virksomheter i større grad skulle ta ansvar for produksjonen deres. Virksomheter skal sikre at deres tilstedeværelse har positive effekter i form av arbeidsplasser, vekst og utvikling, framfor negative konsekvenser i form av brudd på menneskerettigheter, skader på miljøet eller korrupsjon.
De tre søylene
FNs retningslinjer på næringsliv og menneskerettigheter står på tre søyler.
- Den første søylen sier at stater har en plikt til å vedta lover som forhindrer krenkelser av menneskerettightene, og å sikre at lovene blir implementert og håndhevet – akkurat som de alltid har hatt som ansvar og oppgave.
- Den andre søylen sier at virksomheters aktiviteter ikke må føre til brudd på menneskerettigheter i leverandørkjeden deres – uansett hvor og i hvilken sammenheng den foregår. Det er ikke lenger tilstrekkelig å henvise til at man følger lokal lovgivning, da disse kan være mangelfulle (f.eks. i autoritære stater). Virksomheter har en plikt til å ta konkrete skritt for å rette opp i brudd på grunnleggende menneske- og arbeidstakerrettigheter i leverandørkjeden deres. Dette er en forpliktelse, og kan ikke kompenseres ved f.eks. å bygge skoler eller ved å grave brønner.I tillegg er virksomheter forpliktet til å utøve nødvendig omhu (due diligence). Det betyr at virksomheter har en plikt til å kjenne til leverandørkjeden deres. De må kjenne til risikoområder og å ha handlingsplaner dersom noe ikke oppfyller kravene som er satt. Det er ikke tilstrekkelig å kun reagere når problemene gjør seg kjent i dagslys..
- Den tredje søylen handler om konsekvensene som inntreffer dersom de to første søylene ikke etterleves. Stater forplikter seg til å ha en rettsinstans eller lignende der klager på menneskerettighetsbrudd kan håndteres og behandles. Virksomheter har pliktet seg til å respektere denne instansen og arbeide aktivt for å forbedre kritiserbare forhold. Denne instansen skal fungere effektivt. Om instansen arbeider for langsomt eller er korrupt, blir den ansett som inhabil. I Norge er det ’Norges OECD kontaktpunkt’ man kan henvende seg til med klager på menneskerettighetsbrudd.
Factlines er et effektivt verktøy for å sikre at man som virksomhet lever opp til kravene for nødvendig omhu. Med Factlines kan du få innsikt, identifisere risikoområder, skape et overblikk og ta handling, når det identifiseres problematiske forhold
